En måneds hard vinterbruk

Jeg investerte i en Hard Rocx vintersykkel. Har den svart til forventningene gjennom de siste 500 kilometerne? Ja - og på andre måter enn som vintersykkel.

Jeg er helårssyklist og har vært det i ca. 10 år. Det vil si at jeg i disse ti årene har syklet gjennom hele eller mesteparten av vinteren. Ikke først og fremst som "trening" men som transport. Eller for å si det på en annen måte: Transportsykling vinterstid blir hardtrening på grunn av rullemotstand, sluring i snø, tung sykkel og i det hele tatt mer drag på musklene.

Men vintersykling sliter på utstyret. Mine to karbonsykler med tilsvarende mellomdyrt utstyr (X9/XO/Force på raceren/Shimano XT) har fått gjennomgå. Tidligere i vinter rustet bosset på Easton-hjulet mitt fast til hjulakslingen på en eller annen måte. På tross av nøye vask og daglig vedlikehold. Veldig negativt.

Lite bling
Jeg er en liten leverandør til Hard Rocx, og syntes tilbudet fra dem om en vinterisert 29'er var spennende. Jeg kjøpte den - med rabatt - og har ikke sett meg tilbake siden. Jøje, så moro jeg har hatt det denne vinteren!

Hva er det som har overbevist meg? Vel - ikke vekta. Jeg har ikke tort å henge sykkelen på fiskevekta mi. For dette er solide saker. Det er heller ikke utstyrets blingfaktor som overbeviser. Relativt rimelig utstyrsgruppe fra Shimano.

Hold your horses
Men vent litt nå. Hold your horses. Denne utstyrsgruppen mangler bare akkurat det - bling.

For gruppen er den nye Deore 3*10 fra Shimano. Girsjalterne er mer smoothe og effektive enn noe jeg har hatt fra både Shimano og Sram før - som er mye, mye dyrere.

For å være ærlig tok jeg, rett etter at jeg fikk den nye HR'en, en full overhaling av karbonterrengsykkelen min med X9/XO bare fordi jeg ble så imponert over Shimano-utstyret til en firedel av prisen. Jeg la nye kabler, teflon og greier, skrudde fra hverandre og smurte opp sjaltere og holdt på en hel kveld. Fremdeles skifter X9-sjalteren mindre smooth enn denne nye Shimano-gruppen.

Forutsigbart og kraftig bitt
De relativt rimelige Shimano-bremsene er svært imponerende. Jeg har utsatt disse bremsene for vær som varierer fra tett snødrev til kraftig regn på nullføre, saltsørpe, holke og simpelthen sykkelkomponenters verste mareritt. Men hva gjør bremsene? De fungerer prikkfritt, forutsigbart og med masse bitt.



Kjøkkenet er velegnet til andre ting enn sykkelvedlikehold. Jeg vet om mange som lager mat der også.

Hjulene har godt av å renne av seg på egnet sted. Husk ikke for sterk gulvvarme - gummien liker ikke det.

 

Husk imidlertid: En vintersykkel må pleies nøye. Salt dreper sykler. På slutten av hver dag skyller og/eller vasker jeg sykkelen med varmt vann ute (bruker en vannsprøyte av typen man påfører soppmiddel på veggene osv med), og tar den inn før vannet fryser. Hjulene får renne av seg på egnet sted - se bilde - mens ramme og drivverk tørkes med en fille og settes inn med først bikespray og så olje.

Ingen negative overraskelser ennå. Drivverket klarer å fordøye like mye snø i kjedeledd og tannhjul som klasselederen XT. Jeg begynner å lure på hva jeg har hivd penger etter de siste 20 årene. Det er 21 år siden jeg satt en LX/DX (ja, det het det)-kombo på min den gang nye superalusykkel. 




En pussig vinter når sykkelen ser slik ut etter en langtur på nyttårsaften.



Originaldekkene, Gazza Extreme 294, fungerer utmerket.
Pump dem knallharde for transport - slipp ut til is og terreng.

De nye Star Grip fra Michelin fungerer utmerket på vinterføre. Ruller naturligvis langt bedre enn pigg. Men er ikke så egnet på is.



En søndag var føret så fint at jeg dro på en kveldstur med lykt på sti etter å ha hatt en formiddagstur på asfalt og grus.

Før dette var man ikke så opphengt i disse korte akronymene for hva komponentgruppene het. Ting var kanskje bedre da. Og i løpet av de siste 21 årene har jeg fornyet og oppgradert iallfall 7-8 ganger. Kranklagre? Klarer ikke å telle engang. Kranser? Flere enn jeg har fingre og tær. Midtklinger! Massevis!

Hvorfor sa ingen at 29 er kult?
Det som imidlertid har overrasket meg mest med Hard Rocx Stone Machine Winter Edition har vært den nye hjulstørrelsen. OK, jeg er treg til å ta opp nye innovasjoner. Jeg har for eksempel ennå ikke skaffet meg en dempegaffel. Eller joda. Jeg har eid flere, men blitt så skuffet at jeg har gått tilbake til stiv gaffel.

29'er var jeg skeptisk til på grunn av vekta. 26'eren min veier 8 kilo, og det synes jeg er i overkant. Raceren min veide under 7. Så 29'er, det var uaktuelt ja.

Bratte motbakker - godt grep
Men du verden. Vintersykkelen med 29-hjul er overlegen på vinterføre! Grepet er bedre. Særlig i bratte oppoverbakker på is. Dette selv om vinterdekkene, Gazza 294 Extreme, ikke er av de sinteste.

Den litt (for meg) rare geometrien som følger av 29'er med liten ramme - 16,5 - skaper trygghet litt på samme måter som siste generasjoners fulldempede stisykler, med svært god skrittklaring, lavt tyngdepunkt og et overrør som liksom kryper langs marken.

Det er faktisk så morsomt å sykle på 29'er at jeg har begynt å gjøre noe jeg ikke har gjort siden nittitallet: Plutselig kjøre ut på en eller annen liten sti fra grusvei bare for the hell of it. Eller styre ned i grøfta og opp igjen på andre siden. Eller bombe ned ei lita steinrøys i trygg forvissning om at aluminiumsgaffelen er uknuselig. Bare for the hell of it. Underveis til jobb. Underveis til møter. Som en annen unge.

Større rulleflate = bedre grep med færre pigger

Og jeg har begynt å skaffe meg andre dekk. Koser meg med å skifte dekk og kaste meg ut på "nyskodd" sykkel. Michelin Star Grip, utlånt av Greenspeed i Drammen,  har overrasket meg positivt. Har også prøvd noen Geax-saker. Skal kjøpe inn Maxxis av diverse slag og gleder meg til å bruke dem. Tenk Maxxlite på denne sykkelen?

Konklusjon
Sykkelen har fått kjørt seg. Jeg har fått kjørt meg. Aluminium er kjempemorsomt og tåler all den dengen du kan gi. Lenge leve vinteren. Når sommeren kommer skal denne sykkelen slankes og nytes for alt den er verd.

Knatrefritt vinterdekk



Et piggfritt vinterdekk til sykkel som faktisk funker? Tro det eller ei - dekkskeptiker overbevist!

Star Grip-navnet er ikke tilfeldig

For helårssyklister blir pigg en del av livet. Knatre. Knatre. Knatre. Slit. Slit. Slit.

Særlig milde vintre som den vi har nå er vanskelig dekkmessig. For piggdekk, selv de snille med ikke så veldig mange pigger, er tunge å sykle på, og transportsykling tar mye tid. I tillegg sliter man veldig på både den myke gummiblandingen og på selve piggen. Men man kan ikke skifte til sommerdekk, for iblant møter man på glatt føre, og selv i milde vintre kan det ligge rim på bakken morgen og kveld. Og sommerdekk til sykkel har INGEN - jeg har prøvd - INGEN ting på kaldt, glatt føre å gjøre.

Dekkidiot
Men jeg sykler daglig og har hørt nok på knatring nå, og la ut et hjertesukk på Facebook. Hadde noen et tips?

Greenspeed Drammens innehaver vet at jeg er en dekkidiot, og tilbød meg følgende deal: "Vil du låne Michelin Star Grip noen dager, mot å være prøvekanin?"

Svaret var selvsagt ja. Selv om den milde vinteren nå er over og kuldegrader, rimlag og saltsørpe igjen vil prege veiene, kunne jeg ikke si nei takk til å prøve nye dekk.

Dekkene er i utgangspunktet vinterdekk for kontinentale vinterforhold. Altså betraktelig mildere temperaturer enn her hjemme, men med snøfall og minusgrader relativt ofte likevel.

Ofte dårlige varer
Jeg er skeptisk til nye dekk. Dekkprodusenter - særlig en tysk produsent som selger mye dekk her i Norge - tilbyr ofte dårlige varer som ligner på samme selskaps dyre og gode varer. Dekkblandingen på slike dårlige dekk er hardere og dårligere enn tilsvarende modell med myk gummiblanding.

Jeg la dekkene på min 29'er, rullet ned bakken til en bratt grusvei som var belagt med snø, syklet oppover, og ble svært positivt overrasket. Dekkene sitter dønn. Selv i høy hastighet på snø i svært bratte motbakker er dekkene svært sikre, og slurer faktisk mindre enn et piggdekk på samme underlag.

Høyt dekktrykk
Dekket er relativt smalt og skal pumpes opp til (for oss terrengsyklister) svært høye dekktrykk - opp i nær 90 psi. Rullemotstanden etter tre måneder på pigg var himmelsk lav. Med dekktrykk på 45 og liten kontaktflate mot underlaget satt dekket likevel som spikret i opp- og nedoverbakker på snø.

En tur i terrenget avslørte at dekket ikke klarer seg like godt over glatte røtter og steiner. Det er altså et transportdekk til asfalt, samt treningsdekk til grusvei, Michelin har kommet frem til her.

Opp til Landfallhytta
Til de som kjenner Drammensområdet syklet jeg opp bakkene fra bompengeautomaten ved Underlia opp til Landfallhytta på snødekket vei i 4 minusgrader uten å måtte stå av.  

Det som overrasket meg mest i tillegg til det fantastiske grepet var at snø ikke pakket seg i dekket. Dette er nesten magi, og komplett uforståelig. Jeg begriper det ikke. Et smalt knallhardt dekk med filigransmønster - og det pakker seg ikke? Problemet med piggdekk på litt mildt snøføre er at snø pakker seg mellom knastene, og man kan raskt miste grepet fordi dekket pakkes inn av et hardt snølag som naturligvis ikke har noe grep mot underlaget.

Hva er dekkets begrensninger? Det fikk jeg erfare i en bratt nedoverbakke på grusvei. I denne bakken ligger det holke på et strekk som er cirka 200 meter langt, og som dekker hele veibanen. I en liten retningsjustering forsvant forhjulet under meg, og jeg tok bildet nedenfor fra der jeg ble liggende. Snø på holke er altså et underlag dekkene ikke behersker.














Bremsesporene ser dere her. Eller bremser og bremser. Jeg rakk ikke bremse. Sklimerkene kan vi kalle dem.



Andre begrensninger? Tro det eller ei: Dekkene slet litt med saltet snø. Altså ikke saltsørpe, men det jeg i mangel av et presist ord vil kalle saltsukker. Altså snø som er blitt saltet og kjørt på, men som ennå ikke er smeltet. Jeg måtte være forsiktig i nedoverbakkene der dette saltsukkeret lå 3-4 cm tykt.

Overbevist
Men jeg er likevel overbevist. I kuldeperioden foran oss skal dette dekket brukes til transportsykling til/fra jobb, ærender osv. Blir det mildvær og holke, legger jeg på pigg igjen.

Dekkene var faktisk så bra at jeg tok meg en kveldstur noen timer etter testturen. Ihuga syklister kjenner nok igjen følelsen av iver over nye dekk - ny gummi motiverer!

På kveldsturen slapp jeg dekktrykket ned til 15 psi og tok meg en tur på sti. Det satt bedre - men dekket er nok ikke laget for så lave dekktrykk. Det vinglet og rullemotstanden var høy. Men kveldsturen ble en flott opplevelse: Jeg, stjernene og Star Grip.

Bosch-motor - bombe stiene oppover?

Jeg har fått muligheten til å teste en E-spresso fra Merida. Navmotor er moro - og tynne dekk klorer seg frem bedre enn ventet...

  Bosch er en stor aktør innen motor til elsykkel. Motorene deres står på flere kjente sykkelmerkevarer. Merida og Bosch har gått sammen i et elsykkelsamarbeid, og Merida-sykkelen selger godt på kontinentet.

En rekke aktører kjemper om elsykkelmarkedet, som vokser voldsomt. Noen nye aktører har bygget opp egne elsykkelmerker helt fra bunnen av. Emotion er blant dem. Andre tradisjonelle sykkelaktører som Cannondale og Specialized har utviklet el-sykler ved siden av de vanlige produksjonslinjene. Også Merida er blant disse, og har holdt på en stund med sin E-spresso.

Det sitter dempegaffel på denne sykkelen, men 28-hjul og tynne dekk. Det er altså en elhybridsykkel. Jeg testet sykkelen en tur på glatt blandingsføre i minus 4 grader i bratte oppoverbakker. OG nedoverbakker. Men det kommer vi tilbake til. 
 




Her ser vi batteriet og motoren. Motoren er bygget rundt og under kranken.

Motoren ligger ikke i bakhjulnavet men i kranken, og forskjellen fra en Emotion var stor. Sykkelen har bare en klinge foran,. og all giringen skjer på kransen. Gjerne under belastning fra den overraskende sterke krankmotoren, som responderer når man legger trykk på pedalen.

 

Personlig opplevde jeg sykkelen i seg selv som stivere, stødigere og raskere enn en Emotion 29'er. Motordriften var noe mer rykkete. Fremdriften var likevel god selv i svært bratte motbakker. Det forteller mye at jeg ble iskald under den 45 minutter lange sykkelturen - mens jeg fikk meg 400 høydemeter oppover. Man får mosjon, og bruker energi, men blodslitet i bratte moter hører manuelle sykler til.

 

Girsystemet på Meridaen er påkostet - full XT. Et godt girsystem er nok svært viktig. For giringen skjer gjerne under kraftig belastning - motoren slipper ikke opp kraften slik mennesker (som er glade i sykkelen sin) instinktivt gjør når de girer. Slitasjen på drivverket er nok stor. Jeg opplevde likevel ikke feilgiring en eneste gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Systemet har tre grunninnstillinger, der man kan velge mellom tre "støttenivåer". I tillegg kan man velge en spareinnstilling. På nivået der man får mest hjelp, er rekkevidden naturligvis lavest. Men det pussige er at man ikke bruker mindre fysisk energi på dette nivået sammenlignet med nivået som gir minst hjelp - man bare sykler fortere.

 

Og ja - det ER morsomt å bombe OPP steinrøyser og OPP kranglete stier. Sykkelen gjør ikke alt arbeidet, man må tråkke ganske kraftig selv i slikt terreng. Men man kommer opp. Ikke så mye på grunn av den økte kraften, men fordi elmotoren muliggjør helt jevnt moment over steiner og røtter der man på en vanlig sykkel kanskje slurer eller stopper på grunn av dødpunktet i tråkket på lette gir.

 

 

Styringsenheten sitter på styret. Ettersom man slipper krankgir, er venstresiden av styret likevel ren og ordentlig.



Hvordan gikk det med Schwalbe-dekkene Marathon Winter 240?

Sylinder fremfor spiss
Jeg er jo en kar som er opptatt av dekk. Og tro det eller ei: disse dekkene satt som et skudd selv på rimlagt holke. Det kan henge sammen med piggens utforming. Piggene er relativt færre og sitter ikke midt i rullebanen, og dekket er smalt. Men piggene er sylinderformede med skarp sylinderformet topp, i motsetning til en del andre piggdekk som har mange men spisse pigger. Piggene bet seg rett og slett fast i alt fra isete røtter til glatt veibane. Jeg er imponert!

Noen som har bedre greie på dekk enn meg sier at slike pigger blir fortere slitt, og dermed runde, enn spisse pigger. Så ikke ta dette som en frikjenning av et rimelig dekk. Men som nytt er dekket svært velegnet.

Så til et pussig element i det å sykle el. Og jeg er visst ikke alene om dette.

Fartsblind
Vi som har syklet mye, er naturligvis vant til at hastigheten oppover avløses av en hastighet nedover som er langt større - gjerne med en faktor på 10 eller mer.

Med elsykkel går det fortere oppover. Så hjernen min fortalte meg at det skulle gå tilsvarende raskere nedover. At sykkelen veier nær 30 kilo bidrar også til rask nedoverfart. Jeg ble rett og slett fartsblind. Det gikk i over 60 km/t på grusveien ned mot Strøtvet, i kveldsmørket, i minusgradene og på rimete, glatt føre. Heldigvis ble jeg så iskald at jeg tok meg i det - og reduserte farten til mer normal terrengsykkelfart.

Avlæring
Å sykle elterrengsykkel er ikke som å sykle vanlig terrengsykkel. Jeg må lære det fra bunnen av, og avlære meg en del innlærte terrengsyklingsteknikker.

Elterrengsykler kommer til å endre hvordan vi sykler i terreng, og hvordan vi tenker på alt fra komponentvekt til girutstyr. Og vi kommer til å kle oss bedre, for jammen går det fort.

Piggdekk: Finnene kan

Dette blir en kort og konsis blogg preget av beviselige fakta om piggdekk.

 

Jeg har hatt gleden av å sykle på mange typer forskjellig pigg. Denne vinteren har jeg brukt Nokian, Suomi og Schwalbe - to typer - litt om hverandre på to forskjellige sykler. Tre forskjellige sykler faktisk. Nei, fire forskjellige sykler.

  

Og nå skal vi se på resultatet etter noen uker.

 

Goddekket under: Suomi WXC. Syklet masse på dette dekket i all slags vær, dessverre også mye på vanlig våt asfalt, noe som sliter fælt på piggene. Ser ubrukt ut. Ingen slitasje. Ingen pigger som har falt ut. Ingen rust. 

Jeg vet det er mange som meg som elsker bra dekk. Så dere skal få se dette dekket i vasket stand der det henger på veggen inne i stua mi, ettersom jeg på denne sykkelen har satt på noen Continental race King - som passer været vi har bedre. Se Suomi WXC igjen og nyt, under:

 

 

 OK. Men et slikt dekk er for ekstreme forhold. Hvordan klarer samme produsent seg med et snillere piggdekk, som jeg har på min Hardrocx? Jo:

Over: Suomi Gazza 294. Brukt hardt i all slags vær. Ikke rustet.

 

Men hva med Ice Spiker fra tyskerne? Se under. Dette dekket bærer preg av noe rimeligere pigger. De har rustet. Og det er jo ikke optimalt. Det som er verre er at oksideringen sliter i stykker gummien rundt piggene også og akselererer prosessen. Riktignok ser jeg ikke det samme på Ice Spiker Pro, som jeg ikke eier men bruker iblant. Her skal visst piggen være forsterket.

 

 

 

 

Konklusjon: Dette lar jeg være opp til leserne. Jeg vet at Schwalbe lager en del svært gode dekk, i gode gummiblandinger. Men jeg har dessverre vært uheldig flere ganger på Schwalbe-dekk. Til sommeren skal jeg prøve noen frekke Hans Dampf i den dyreste, mykeste blandingen, for å se om de kan konkurrere med High Roller fra Maxxis, som jeg elsker i grovt terreng. Og jeg tror jeg kommer til å bli positivt overrasket.