En måneds hard vinterbruk

Jeg investerte i en Hard Rocx vintersykkel. Har den svart til forventningene gjennom de siste 500 kilometerne? Ja - og på andre måter enn som vintersykkel.

Jeg er helårssyklist og har vært det i ca. 10 år. Det vil si at jeg i disse ti årene har syklet gjennom hele eller mesteparten av vinteren. Ikke først og fremst som "trening" men som transport. Eller for å si det på en annen måte: Transportsykling vinterstid blir hardtrening på grunn av rullemotstand, sluring i snø, tung sykkel og i det hele tatt mer drag på musklene.

Men vintersykling sliter på utstyret. Mine to karbonsykler med tilsvarende mellomdyrt utstyr (X9/XO/Force på raceren/Shimano XT) har fått gjennomgå. Tidligere i vinter rustet bosset på Easton-hjulet mitt fast til hjulakslingen på en eller annen måte. På tross av nøye vask og daglig vedlikehold. Veldig negativt.

Lite bling
Jeg er en liten leverandør til Hard Rocx, og syntes tilbudet fra dem om en vinterisert 29'er var spennende. Jeg kjøpte den - med rabatt - og har ikke sett meg tilbake siden. Jøje, så moro jeg har hatt det denne vinteren!

Hva er det som har overbevist meg? Vel - ikke vekta. Jeg har ikke tort å henge sykkelen på fiskevekta mi. For dette er solide saker. Det er heller ikke utstyrets blingfaktor som overbeviser. Relativt rimelig utstyrsgruppe fra Shimano.

Hold your horses
Men vent litt nå. Hold your horses. Denne utstyrsgruppen mangler bare akkurat det - bling.

For gruppen er den nye Deore 3*10 fra Shimano. Girsjalterne er mer smoothe og effektive enn noe jeg har hatt fra både Shimano og Sram før - som er mye, mye dyrere.

For å være ærlig tok jeg, rett etter at jeg fikk den nye HR'en, en full overhaling av karbonterrengsykkelen min med X9/XO bare fordi jeg ble så imponert over Shimano-utstyret til en firedel av prisen. Jeg la nye kabler, teflon og greier, skrudde fra hverandre og smurte opp sjaltere og holdt på en hel kveld. Fremdeles skifter X9-sjalteren mindre smooth enn denne nye Shimano-gruppen.

Forutsigbart og kraftig bitt
De relativt rimelige Shimano-bremsene er svært imponerende. Jeg har utsatt disse bremsene for vær som varierer fra tett snødrev til kraftig regn på nullføre, saltsørpe, holke og simpelthen sykkelkomponenters verste mareritt. Men hva gjør bremsene? De fungerer prikkfritt, forutsigbart og med masse bitt.



Kjøkkenet er velegnet til andre ting enn sykkelvedlikehold. Jeg vet om mange som lager mat der også.

Hjulene har godt av å renne av seg på egnet sted. Husk ikke for sterk gulvvarme - gummien liker ikke det.

 

Husk imidlertid: En vintersykkel må pleies nøye. Salt dreper sykler. På slutten av hver dag skyller og/eller vasker jeg sykkelen med varmt vann ute (bruker en vannsprøyte av typen man påfører soppmiddel på veggene osv med), og tar den inn før vannet fryser. Hjulene får renne av seg på egnet sted - se bilde - mens ramme og drivverk tørkes med en fille og settes inn med først bikespray og så olje.

Ingen negative overraskelser ennå. Drivverket klarer å fordøye like mye snø i kjedeledd og tannhjul som klasselederen XT. Jeg begynner å lure på hva jeg har hivd penger etter de siste 20 årene. Det er 21 år siden jeg satt en LX/DX (ja, det het det)-kombo på min den gang nye superalusykkel. 




En pussig vinter når sykkelen ser slik ut etter en langtur på nyttårsaften.



Originaldekkene, Gazza Extreme 294, fungerer utmerket.
Pump dem knallharde for transport - slipp ut til is og terreng.

De nye Star Grip fra Michelin fungerer utmerket på vinterføre. Ruller naturligvis langt bedre enn pigg. Men er ikke så egnet på is.



En søndag var føret så fint at jeg dro på en kveldstur med lykt på sti etter å ha hatt en formiddagstur på asfalt og grus.

Før dette var man ikke så opphengt i disse korte akronymene for hva komponentgruppene het. Ting var kanskje bedre da. Og i løpet av de siste 21 årene har jeg fornyet og oppgradert iallfall 7-8 ganger. Kranklagre? Klarer ikke å telle engang. Kranser? Flere enn jeg har fingre og tær. Midtklinger! Massevis!

Hvorfor sa ingen at 29 er kult?
Det som imidlertid har overrasket meg mest med Hard Rocx Stone Machine Winter Edition har vært den nye hjulstørrelsen. OK, jeg er treg til å ta opp nye innovasjoner. Jeg har for eksempel ennå ikke skaffet meg en dempegaffel. Eller joda. Jeg har eid flere, men blitt så skuffet at jeg har gått tilbake til stiv gaffel.

29'er var jeg skeptisk til på grunn av vekta. 26'eren min veier 8 kilo, og det synes jeg er i overkant. Raceren min veide under 7. Så 29'er, det var uaktuelt ja.

Bratte motbakker - godt grep
Men du verden. Vintersykkelen med 29-hjul er overlegen på vinterføre! Grepet er bedre. Særlig i bratte oppoverbakker på is. Dette selv om vinterdekkene, Gazza 294 Extreme, ikke er av de sinteste.

Den litt (for meg) rare geometrien som følger av 29'er med liten ramme - 16,5 - skaper trygghet litt på samme måter som siste generasjoners fulldempede stisykler, med svært god skrittklaring, lavt tyngdepunkt og et overrør som liksom kryper langs marken.

Det er faktisk så morsomt å sykle på 29'er at jeg har begynt å gjøre noe jeg ikke har gjort siden nittitallet: Plutselig kjøre ut på en eller annen liten sti fra grusvei bare for the hell of it. Eller styre ned i grøfta og opp igjen på andre siden. Eller bombe ned ei lita steinrøys i trygg forvissning om at aluminiumsgaffelen er uknuselig. Bare for the hell of it. Underveis til jobb. Underveis til møter. Som en annen unge.

Større rulleflate = bedre grep med færre pigger

Og jeg har begynt å skaffe meg andre dekk. Koser meg med å skifte dekk og kaste meg ut på "nyskodd" sykkel. Michelin Star Grip, utlånt av Greenspeed i Drammen,  har overrasket meg positivt. Har også prøvd noen Geax-saker. Skal kjøpe inn Maxxis av diverse slag og gleder meg til å bruke dem. Tenk Maxxlite på denne sykkelen?

Konklusjon
Sykkelen har fått kjørt seg. Jeg har fått kjørt meg. Aluminium er kjempemorsomt og tåler all den dengen du kan gi. Lenge leve vinteren. Når sommeren kommer skal denne sykkelen slankes og nytes for alt den er verd.

Knatrefritt vinterdekk



Et piggfritt vinterdekk til sykkel som faktisk funker? Tro det eller ei - dekkskeptiker overbevist!

Star Grip-navnet er ikke tilfeldig

For helårssyklister blir pigg en del av livet. Knatre. Knatre. Knatre. Slit. Slit. Slit.

Særlig milde vintre som den vi har nå er vanskelig dekkmessig. For piggdekk, selv de snille med ikke så veldig mange pigger, er tunge å sykle på, og transportsykling tar mye tid. I tillegg sliter man veldig på både den myke gummiblandingen og på selve piggen. Men man kan ikke skifte til sommerdekk, for iblant møter man på glatt føre, og selv i milde vintre kan det ligge rim på bakken morgen og kveld. Og sommerdekk til sykkel har INGEN - jeg har prøvd - INGEN ting på kaldt, glatt føre å gjøre.

Dekkidiot
Men jeg sykler daglig og har hørt nok på knatring nå, og la ut et hjertesukk på Facebook. Hadde noen et tips?

Greenspeed Drammens innehaver vet at jeg er en dekkidiot, og tilbød meg følgende deal: "Vil du låne Michelin Star Grip noen dager, mot å være prøvekanin?"

Svaret var selvsagt ja. Selv om den milde vinteren nå er over og kuldegrader, rimlag og saltsørpe igjen vil prege veiene, kunne jeg ikke si nei takk til å prøve nye dekk.

Dekkene er i utgangspunktet vinterdekk for kontinentale vinterforhold. Altså betraktelig mildere temperaturer enn her hjemme, men med snøfall og minusgrader relativt ofte likevel.

Ofte dårlige varer
Jeg er skeptisk til nye dekk. Dekkprodusenter - særlig en tysk produsent som selger mye dekk her i Norge - tilbyr ofte dårlige varer som ligner på samme selskaps dyre og gode varer. Dekkblandingen på slike dårlige dekk er hardere og dårligere enn tilsvarende modell med myk gummiblanding.

Jeg la dekkene på min 29'er, rullet ned bakken til en bratt grusvei som var belagt med snø, syklet oppover, og ble svært positivt overrasket. Dekkene sitter dønn. Selv i høy hastighet på snø i svært bratte motbakker er dekkene svært sikre, og slurer faktisk mindre enn et piggdekk på samme underlag.

Høyt dekktrykk
Dekket er relativt smalt og skal pumpes opp til (for oss terrengsyklister) svært høye dekktrykk - opp i nær 90 psi. Rullemotstanden etter tre måneder på pigg var himmelsk lav. Med dekktrykk på 45 og liten kontaktflate mot underlaget satt dekket likevel som spikret i opp- og nedoverbakker på snø.

En tur i terrenget avslørte at dekket ikke klarer seg like godt over glatte røtter og steiner. Det er altså et transportdekk til asfalt, samt treningsdekk til grusvei, Michelin har kommet frem til her.

Opp til Landfallhytta
Til de som kjenner Drammensområdet syklet jeg opp bakkene fra bompengeautomaten ved Underlia opp til Landfallhytta på snødekket vei i 4 minusgrader uten å måtte stå av.  

Det som overrasket meg mest i tillegg til det fantastiske grepet var at snø ikke pakket seg i dekket. Dette er nesten magi, og komplett uforståelig. Jeg begriper det ikke. Et smalt knallhardt dekk med filigransmønster - og det pakker seg ikke? Problemet med piggdekk på litt mildt snøføre er at snø pakker seg mellom knastene, og man kan raskt miste grepet fordi dekket pakkes inn av et hardt snølag som naturligvis ikke har noe grep mot underlaget.

Hva er dekkets begrensninger? Det fikk jeg erfare i en bratt nedoverbakke på grusvei. I denne bakken ligger det holke på et strekk som er cirka 200 meter langt, og som dekker hele veibanen. I en liten retningsjustering forsvant forhjulet under meg, og jeg tok bildet nedenfor fra der jeg ble liggende. Snø på holke er altså et underlag dekkene ikke behersker.














Bremsesporene ser dere her. Eller bremser og bremser. Jeg rakk ikke bremse. Sklimerkene kan vi kalle dem.



Andre begrensninger? Tro det eller ei: Dekkene slet litt med saltet snø. Altså ikke saltsørpe, men det jeg i mangel av et presist ord vil kalle saltsukker. Altså snø som er blitt saltet og kjørt på, men som ennå ikke er smeltet. Jeg måtte være forsiktig i nedoverbakkene der dette saltsukkeret lå 3-4 cm tykt.

Overbevist
Men jeg er likevel overbevist. I kuldeperioden foran oss skal dette dekket brukes til transportsykling til/fra jobb, ærender osv. Blir det mildvær og holke, legger jeg på pigg igjen.

Dekkene var faktisk så bra at jeg tok meg en kveldstur noen timer etter testturen. Ihuga syklister kjenner nok igjen følelsen av iver over nye dekk - ny gummi motiverer!

På kveldsturen slapp jeg dekktrykket ned til 15 psi og tok meg en tur på sti. Det satt bedre - men dekket er nok ikke laget for så lave dekktrykk. Det vinglet og rullemotstanden var høy. Men kveldsturen ble en flott opplevelse: Jeg, stjernene og Star Grip.

Bosch-motor - bombe stiene oppover?

Jeg har fått muligheten til å teste en E-spresso fra Merida. Navmotor er moro - og tynne dekk klorer seg frem bedre enn ventet...

  Bosch er en stor aktør innen motor til elsykkel. Motorene deres står på flere kjente sykkelmerkevarer. Merida og Bosch har gått sammen i et elsykkelsamarbeid, og Merida-sykkelen selger godt på kontinentet.

En rekke aktører kjemper om elsykkelmarkedet, som vokser voldsomt. Noen nye aktører har bygget opp egne elsykkelmerker helt fra bunnen av. Emotion er blant dem. Andre tradisjonelle sykkelaktører som Cannondale og Specialized har utviklet el-sykler ved siden av de vanlige produksjonslinjene. Også Merida er blant disse, og har holdt på en stund med sin E-spresso.

Det sitter dempegaffel på denne sykkelen, men 28-hjul og tynne dekk. Det er altså en elhybridsykkel. Jeg testet sykkelen en tur på glatt blandingsføre i minus 4 grader i bratte oppoverbakker. OG nedoverbakker. Men det kommer vi tilbake til. 
 




Her ser vi batteriet og motoren. Motoren er bygget rundt og under kranken.

Motoren ligger ikke i bakhjulnavet men i kranken, og forskjellen fra en Emotion var stor. Sykkelen har bare en klinge foran,. og all giringen skjer på kransen. Gjerne under belastning fra den overraskende sterke krankmotoren, som responderer når man legger trykk på pedalen.

 

Personlig opplevde jeg sykkelen i seg selv som stivere, stødigere og raskere enn en Emotion 29'er. Motordriften var noe mer rykkete. Fremdriften var likevel god selv i svært bratte motbakker. Det forteller mye at jeg ble iskald under den 45 minutter lange sykkelturen - mens jeg fikk meg 400 høydemeter oppover. Man får mosjon, og bruker energi, men blodslitet i bratte moter hører manuelle sykler til.

 

Girsystemet på Meridaen er påkostet - full XT. Et godt girsystem er nok svært viktig. For giringen skjer gjerne under kraftig belastning - motoren slipper ikke opp kraften slik mennesker (som er glade i sykkelen sin) instinktivt gjør når de girer. Slitasjen på drivverket er nok stor. Jeg opplevde likevel ikke feilgiring en eneste gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Systemet har tre grunninnstillinger, der man kan velge mellom tre "støttenivåer". I tillegg kan man velge en spareinnstilling. På nivået der man får mest hjelp, er rekkevidden naturligvis lavest. Men det pussige er at man ikke bruker mindre fysisk energi på dette nivået sammenlignet med nivået som gir minst hjelp - man bare sykler fortere.

 

Og ja - det ER morsomt å bombe OPP steinrøyser og OPP kranglete stier. Sykkelen gjør ikke alt arbeidet, man må tråkke ganske kraftig selv i slikt terreng. Men man kommer opp. Ikke så mye på grunn av den økte kraften, men fordi elmotoren muliggjør helt jevnt moment over steiner og røtter der man på en vanlig sykkel kanskje slurer eller stopper på grunn av dødpunktet i tråkket på lette gir.

 

 

Styringsenheten sitter på styret. Ettersom man slipper krankgir, er venstresiden av styret likevel ren og ordentlig.



Hvordan gikk det med Schwalbe-dekkene Marathon Winter 240?

Sylinder fremfor spiss
Jeg er jo en kar som er opptatt av dekk. Og tro det eller ei: disse dekkene satt som et skudd selv på rimlagt holke. Det kan henge sammen med piggens utforming. Piggene er relativt færre og sitter ikke midt i rullebanen, og dekket er smalt. Men piggene er sylinderformede med skarp sylinderformet topp, i motsetning til en del andre piggdekk som har mange men spisse pigger. Piggene bet seg rett og slett fast i alt fra isete røtter til glatt veibane. Jeg er imponert!

Noen som har bedre greie på dekk enn meg sier at slike pigger blir fortere slitt, og dermed runde, enn spisse pigger. Så ikke ta dette som en frikjenning av et rimelig dekk. Men som nytt er dekket svært velegnet.

Så til et pussig element i det å sykle el. Og jeg er visst ikke alene om dette.

Fartsblind
Vi som har syklet mye, er naturligvis vant til at hastigheten oppover avløses av en hastighet nedover som er langt større - gjerne med en faktor på 10 eller mer.

Med elsykkel går det fortere oppover. Så hjernen min fortalte meg at det skulle gå tilsvarende raskere nedover. At sykkelen veier nær 30 kilo bidrar også til rask nedoverfart. Jeg ble rett og slett fartsblind. Det gikk i over 60 km/t på grusveien ned mot Strøtvet, i kveldsmørket, i minusgradene og på rimete, glatt føre. Heldigvis ble jeg så iskald at jeg tok meg i det - og reduserte farten til mer normal terrengsykkelfart.

Avlæring
Å sykle elterrengsykkel er ikke som å sykle vanlig terrengsykkel. Jeg må lære det fra bunnen av, og avlære meg en del innlærte terrengsyklingsteknikker.

Elterrengsykler kommer til å endre hvordan vi sykler i terreng, og hvordan vi tenker på alt fra komponentvekt til girutstyr. Og vi kommer til å kle oss bedre, for jammen går det fort.

Piggdekk: Finnene kan

Dette blir en kort og konsis blogg preget av beviselige fakta om piggdekk.

 

Jeg har hatt gleden av å sykle på mange typer forskjellig pigg. Denne vinteren har jeg brukt Nokian, Suomi og Schwalbe - to typer - litt om hverandre på to forskjellige sykler. Tre forskjellige sykler faktisk. Nei, fire forskjellige sykler.

  

Og nå skal vi se på resultatet etter noen uker.

 

Goddekket under: Suomi WXC. Syklet masse på dette dekket i all slags vær, dessverre også mye på vanlig våt asfalt, noe som sliter fælt på piggene. Ser ubrukt ut. Ingen slitasje. Ingen pigger som har falt ut. Ingen rust. 

Jeg vet det er mange som meg som elsker bra dekk. Så dere skal få se dette dekket i vasket stand der det henger på veggen inne i stua mi, ettersom jeg på denne sykkelen har satt på noen Continental race King - som passer været vi har bedre. Se Suomi WXC igjen og nyt, under:

 

 

 OK. Men et slikt dekk er for ekstreme forhold. Hvordan klarer samme produsent seg med et snillere piggdekk, som jeg har på min Hardrocx? Jo:

Over: Suomi Gazza 294. Brukt hardt i all slags vær. Ikke rustet.

 

Men hva med Ice Spiker fra tyskerne? Se under. Dette dekket bærer preg av noe rimeligere pigger. De har rustet. Og det er jo ikke optimalt. Det som er verre er at oksideringen sliter i stykker gummien rundt piggene også og akselererer prosessen. Riktignok ser jeg ikke det samme på Ice Spiker Pro, som jeg ikke eier men bruker iblant. Her skal visst piggen være forsterket.

 

 

 

 

Konklusjon: Dette lar jeg være opp til leserne. Jeg vet at Schwalbe lager en del svært gode dekk, i gode gummiblandinger. Men jeg har dessverre vært uheldig flere ganger på Schwalbe-dekk. Til sommeren skal jeg prøve noen frekke Hans Dampf i den dyreste, mykeste blandingen, for å se om de kan konkurrere med High Roller fra Maxxis, som jeg elsker i grovt terreng. Og jeg tror jeg kommer til å bli positivt overrasket.

 

Holke rocker

Min nye sykkel - en Hardrocx Stone Machine Winter Edition - har ankommet! Jomfruturen er gjennomført! Og forventningene mine - som var store - er overgått!

Først la meg presisere at jeg nylig er blitt stolt (dog ubetydelig) leverandør til Hardrocx, og i den forbindelse har jeg fått kjøpe en Stone Machine til rabattert pris hos dem. Jeg er altså ikke uten bindinger til dette produktet.

 Sammenskruingsopptur
Det kan ikke få overskygge at dette er en gnistrende bra sykkel - til en rimelig pris.

Oppturen begynte under sammenskruing. Girene var ferdig justert. På hver lille skrue - stem, styrelager, alt - satt høykvalitets fett. Vi som skrur mye sykkel vet at slikt er viktig. Mange norske sykkelbutikker gidder ikke. Her har Hardrocx forsikret seg om kvaliteten til sluttbruker ved å utstyre skruer, lagre osv med fett allerede i produksjon i Asia. Slik lettes arbeidet til forhandlerne som skal skru syklene sammen for kunden ved salg - og en potensiell feilkilde elimineres. Dønn imponerende.

Hvorfor er slike bagateller så viktig? Jo. Sist jeg kjøpte ny sykkel - en adskillig dyrere sak fra en kjede - var sammenskruingen dårlig. En spacer manglet blant annet mellom pedal og krankarm, noe som gjorde at gjengene røk og krankarmen til slutt måtte byttes. Bare en veldig god sykkelmekaniker - Kjetil hos Intersport Drammen - som tok ansvar og ryddet opp i fadesen en søsterbutikk i Oslo hadde gjort - gjorde at jeg ikke leverte sykkelen tilbake. Finishen er viktig. Ikke bare for utseende og så videre - men fordi enhver detalj på en sykkel er sentral for dens funksjon.

Center lock
Jeg monterte Shimano-bremser for første gang. Jeg har vært bittelitt skeptisk til Center Lock. Innfestningen av skiven ligger så tett til sentrum av den - og navet - sammenlignet med 6 bolt at belastningen på mekanismen blir større enn ved 6 bolt. Dreimomentet ved bremsing er større jo lenger ut på skiven innfestingen ligger.

Likevel: Når jeg leser at skivene skal festes i hjulet med 40 nm moment - ja, det står 40, ikke 4 - skjønner jeg at dette er dønn sterkt. Et blikk på de solide skivene er dessuten nok til at jeg vet at de kommer til å tåle en smell - ulikt mine hyperdyre Avid-skiver på en annen sykkel, som jeg elsker, men er veldig redd for.




Fornuftig utstyrDette er ikke en knalldyr karbonsykkel med det letteste utstyret. Dette er en vintersykkel med avtagbare skjermer, solid og fornuftig Shimano Deore-utstyr, og sterke 29'er-hjul. Jeg har kjøpt den for å bruke gjennom vinteren som en erstatning for min karbon 26'er med dyrt utstyr.

Prøveturen fortalte meg at det er mer enn en erstatning - det er en forbedring hva gjelder vintersykling. 29'erhjulene ruller lettere over issvuller. En noe mer oppreist sittestilling gir bedre oversikt og raskere reaksjonsevne blant julestressa bilister. Aluminiumsrammen er svært høy kvalitet og dønn stiv i krankpartiet. Dette overrasket meg. Jeg trodde rimelig krankutstyr på Deore-nivå skulle vise seg å være noe mer ettergivende. Not so. Høy stivhet. Bedre enn FSA-kranker som koster mer. Dette er det ene området på en sykkel som må være helt stivt hvis man skal sykle mye.

Soliditet viktig
Hvorfor er det viktig med solid utstyr på vinteren?

På grunn av saltet og issprenging. Salt dreper alt av stål, og gjør sitt beste for å misfarge, svine til og generelt bedrive ondskap mot aluminium, titan og karbon. Og dekk.

Det vil si at dersom du kjøper en fornuftig sykkel, går den belastning salt betyr for utstyret, utover en rimelig krans og et rimelig kjede istedetfor tandert dyrt utstyr. I tillegg: med mer solid utstyr er mekanismene noe mindre fintfølende enn ved de dyreste utstyrsgruppene. Det er plass til mer snø og is og møkk på drev, i gir og overalt ellers uten at mekanismene blir upresise.

I tillegg kommer at man tryner iblant på sykkelføre. Sånn er det bare. Føret er uforutsigbart. Fortauene blir til brøytekanter. Brøytekantene blir til isvegger. Det er bedre å tryne, og følgelig og banke og slå, en rimelig sykkel enn en kjempedyr - og rimelig utstyr tåler som sagt mer bank. Jeg vet ikke hvor mye en karbonkrank fra SRAM eller FSA tåler av stygt sidefall med meg oppå sykkelen, der krankarmen og pedalen tar all julingen. Men følelsen min er at den tåler mindre enn en aluminiumssak fra Shimano.

Is sprenger
Issprenging tar på mekanismene på en annen måte. Milde timer på dagtid avløses av kalde nattestid, eller friksjon i mekanismer smelter is til vann. Når det fryser sprenges mekanismene litt. Men billige mekanismer tåler mer juling enn for eksempel XTR og XO. (Jeg tror ikke dette gjelder for SRAM XX1/XO1, fordi det er solid dimensjonerte greier med noe færre bevegelige deler. Men jeg vet ikke.)

Uansett pris: En vintersykkel bør passes godt på. Med Stone Machine kan du ta noen snarveier og droppe vedlikeholdet. For den er solid og laget for vinter. Men er du glad i sykkelen din, passer du på den likevel. Jeg vasker alltid sykkelen min kveldstid når det er vinter, og setter den innendørs. Er jeg innom kontoret på dagtid og den må stå en stund ute, skyller jeg rotorer og drev/kjede med vann. Er jeg i eksternt møte med sykkel, prøver jeg å hente vann i drikkeflaska og gjøre det samme. Dette skal jeg fortsette å gjøre med min nye 29'er.

Gummi
Litt om dekk. Suomi Gazza Extreme-settet som sitter på Stone Machine originalt er isdekk med 294 pigger. Dekkets sider er prioritert høyere, med høyere piggtetthet, enn rullebanen. Dekket er noe snillere enn de mest aggressive dekkene fra samme produsent og hovedkonkurrenten.  Dette gjør dekket svært godt egnet til helvintersbruk på alt fra snø, snø til delvis saltede/bare veier og holke. Det er et godt dekk til lange turer.

Det objektive grepet er noe svakere enn grepet til de mest ekstreme dekkene, men dette kompenseres av større hjul. Grepet var overraskende bra. Se under for imponerende korte bremsespor på våt holke over Liertoppen i dag. I forsiktig sving er det et svakt punkt i dekket, mellom rullebanepiggene og sidepiggene. I kraftigere sving sitter dekket svært godt på sidepiggene.

Pigg eller ikke: Man må vite at det er is man sykler på. Aldri sykle langs en issvull og prøv å svinge over i svullens/isens lengderetning. Vekt bak piggen er avgjørende. Balanse og mykhet er nesten like viktig som piggen i seg selv. Hvis jeg skifter disse dekkene i vinter, er det ikke til mer aggressive, men snillere dekk med færre pigger. Gjør jeg dette, vil det være fordi veiene er saltet og jeg skal på langtur.

Sparer setet
Andre detaljer? Setet er fint, så fint at jeg skal ta det av for å spare det og ikke utsette det for vinterjuling. Jeg skal sette på et sete som har sett sine bedre dager, og som jeg er veldig trygg på. Et Selle - selvfølgelig. Styret er bredt og holkene myke. Pedalene ser fine ut - jeg satt umiddelbart på SPD-pedaler og har ikke prøvd dem.

Rammen imponerer. Finishen er strålende, og jeg er litt lei meg for det jeg kommer til å utsette sykkelen for. Linjene fører fremover og hjelper syklisten mentalt å komme frem. Mens jeg har syklet 29'ere før, har jeg ventet med å kjøpe fordi jeg synes de er litt trege i handlingen. Det er ikke tilfelle med Stone Machinen min, som jeg bevisst har bestilt noe for liten (16' til mine 175 cm). Den er kvikk, lett manøvrerbar og har faktisk ikke veldig mye større hjulbase enn min 26'er.

Sinnagaffel
Gaffelen er en skikkelig sinnagaffel. Og den står nok for mye av lekenheten. Null offset. At det var? spør du. Ja. Null offset. Rett som en strek fra styrerøret. Her er det rammegeometrien som hjelper litt til med å slakke vinkelen totalt sett slik at forhjulet ruller over og ikke stopper mot hindringer, men totalbildet er en leken, nesten nervøs front. Den første 29'eren jeg har følt meg hjemme på.

Nå skal jeg ut og teste i terreng. Og kjenne på grensene for dekkene i svinger. Så lenge innerfoten er løs og farten ikke er for høy, går det fint, og det er faktisk en viktig øvelse med nye piggdekk.

Elsykkel er fremtiden!

Jeg har prøvd elsykkel. Og er frelst. Enhver syklist og bilist bør skaffe seg en.

Vær ærlig mot deg selv: Hvis du fikk i oppdrag å utvikle et fremkomtsmiddel og transportsystem som fraktet ett menneske av gangen i fast rute hver arbeidsdag, samt korte turer i ærender - ville du oppfunnet bilen? En dødelig, illeluktende stålkoloss på 1,5 tonn som ikke bare forurenser, men som tusenvis av ganger hver dag snitter møtende biler i høy fart, som den unngår med nød og neppe?

Tog og elsykkel
Nei. Du ville oppfunnet toget. Eller hvis du er glad i å bevege deg: El-sykkelen.

Jeg er syklist. Jeg er glad i å sykle oppover. Jeg er glad i å sykle bortover. Og jeg er glad i å sykle nedover. Jeg sykler gjerne langt - 12-13 mil - og gjerne kort - 1 mil. Jeg sykler på bysykkel, cruiser, racer og terrengsykkel. Jeg liker 26ere, 29ere, temposykler og trehjulsykler.

Jeg sykler også gjerne til jobb. Jeg bor i Drammen og har ofte møter i Oslo. Sykler gjerne. Fin tur. Før bodde jeg i Hakadal og syklet daglig til jobb i Oslo. Fin tur. Jeg jobber litt med sykler. Jeg er kort og godt begeistret for sykkelen som oppfinnelse.

Tørre arbeidsklær
Men skal man sykle langt til jobb i dårlig vær, er man avhengig av dusj på bestemmelsesstedet, samt tørre arbeidsklær, det være seg dress eller kjeledress.

Og det har ikke alle. Jeg bruker ikke sykkelen i kundemøter mer enn en mil unna når jeg ikke kjenner kunden godt, eller hvis været er spesielt stygt. Det tar seg bare ikke ut å komme skitten og svett til folk som setter av tid til deg i sin travle arbeidstid, og dertil måtte skifte av seg regntøy og neoprenovertrekk. Og spise et eple og en banan. Og fylle vannflaska. Og parkere godsykkelen inne. Senest i dag hadde jeg et møte en halv mil unna kontoret. Det lå igjen en dam etter meg på møterommet da møtet var ferdig.  Det rant saltvann fra meg og neoprenovertrekkene mine, og grus og stein hadde samlet seg i mønsteret på vintersykkelskoene og ripet opp parketten til møtemotparten.

Går ikke av seg selv
Derfor har jeg lenge tenkt på elsykkel. Da kunne jeg sykle tre-fire mil til møter og arbeid i mer formelle klær, eller bedre: pakke med meg skift og dress-sko som i dag jeg ikke gidder å dra på når jeg skal frakte det på ryggen. Og slippe å sette meg inn i en bil.

Elsykler går ikke av seg selv som mange tror, men avhenger av at syklisten legger kraft i pedalene (elsykler som har gasshåndtak og går helt av seg selv, er faktisk mopeder). Som syklist kan man velge å slå av motoren hele eller deler av turen, eller få lite hjelp av motoren. I bratte moter kan man få mer hjelp, men må likevel bidra med tråkking selv.

For latsabber?
Sykkel for latsabber, tenker mange. Men det er feil. Elsykkelen skal ikke erstatte terrengsykkelen eller raceren, men BILEN. Det er bilførerne som er latsabbene. Ikke elsykkelførerne, som får god mosjon samtidig som de sparer veiene for kø og miljøet for forurensning.

Norske terrengsyklister er ofte negative til dette supre fremkomstmidlet. Usportslig sier de. Mens de tørt og varmt kjører landet rundt med den stakkars terrengsykkelen på taket av bilen, utsatt for veistøv, salt, hjulbending og alle former for lidelser.

Elektrisk downhill
Det lages elektriske downhillsykler. Det er lurt det. Tenk å spare tiden, kostnaden og sykkelslitasjen heisbasert sykling påfører en downhillhoj, og sykle til toppen av urørte bratte nedoverløyper eller downhilløypa istedet. Komme frem uthvilt men oppvarmet. Og så dundre ned på samme sykkel som du syklet opp på. Dølt sier du? Sjekk ut haibikes elektriske endurorigg.
http://www.haibike.de/microsites/xduro1/fahrwerk_2.html


Populære på kontinentet
Disse syklene er svært populære på kontinentet. Tyskerne og nederlenderne har tatt fremkomsmiddelet til sine bryst, og salget har eksplodert. For elsykkelen gjør det mulig å få mosjon og en friluftsopplevelse til og fra arbeid, og til og fra butikken, som bilen, trikken og bussen ikke gir. Dessuten sparer den miljøet og reduserer kø.

Frekk 29'er
Jeg har nettopp prøvd elsykkel. En frekk 29'er med piggdekk, lånt fra butikken GreenSpeed i Drammen. Jeg brukte den en halvtime i sørpe, snø og på våt is. Fikk jeg hjelp opp bakkene? Ja. Var jeg likevel svett og yr da jeg kom tilbake? Ja.

For ambisiøse syklister sykler ikke like sakte opp bakkene med elsykkel som de gjør med karbonsykkelen sin. De gleder seg over den ekstra farten og tråkker knallhardt på for å forsere 15 prosents stigningene i 20 km/t. 25 km/t. 28 km/t. Det gjorde jeg. Og DET var gøy det!

Jeg kommer aldri til å slutte å sykle manuelt. Jeg tror på hard trening og lette sykler.

Men jeg kommer til å kjøpe meg elsykkel også.

Den skal være en godt utprøvd modell, som jeg vet har god batteritid også i kulde. Jeg kommer nok til å personalisere litt på gaffel- og komponentfronten for øvrig.

Men en slik sykkel vil jeg ha. Også.

Reven og jeg

Lørdag brukte jeg en god del av dagen på sykkeltrening, og en mindre del til transport.

Det småregnet/sluddet litt, og jeg brukte sykkelregnbukse fra Endura, med ull over sykkelshorts inni, vintersykkelsko, neoprenovertrekk til skoene og en goretex-jakke. Ikke akkurat aerodynamisk. Men tørr.

Iblant sykler jeg forbi bilkøer, og jeg gjør det alltid med et stort ondt smil. Jeg vet det er ondskapsfullt. Men det var ekstra godt i går i førjulstria, da jeg hadde noen julegaver jeg måtte anskaffe på Gulskogen. Bilkøen startet ved elven og gikk saakte fremover. Jeg syklet lett forbi hundrevis av biler selv om jeg syklet i snøslaps.

Ondt smil
Jeg passerte blant annet en kjempestor Mercedes-SUV rett ved oppgangen til Gulskogen togstasjon som gjorde det vanskelig for meg å passere. Etter at jeg hadde handlet i tre butikker på Gulskogen-senteret og fått det på plass i sekken, samt sittet litt for å få igjen pusten, dro jeg. Jeg hadde vel brukt iallfall 50 minutter. På vei ut passerte jeg Mercedesen, som ikke hadde fått parkert ennå. Livet som syklist er herlig iblant. Jeg sendte fyren et blendende smil.

Sakte trening
Jeg tok turen opp til Landfalltjern to ganger i går. Nysnø på cirka seks-sju centimeter og sørpeis under. Lenger opp: delvis tørr og delvis våt is og sørpe. Landfalltjern-turen - eller egentlig Landfallhytta-turen, for å få noen ekstra høydemeter - er fin trening på grunn av høydeforskjellen, og stedvis er det så bratt at det er riktig god styrketrening. 

På vei opp slapp jeg meg ned i skogen et par steder. Og fant harespor og revespor. Undres om haren overlevde? Se bilde av mine og revens spor!

 

 
Takk, Giant!
Var innom Giant Store Drammen for å kjøpe noe renseprodukter, og der var det supersalg. Jeg fikk meg en finfin jakke og et finfint sete til veldig lav pris. Takk, Giant!

Jeg fikk meg faktisk bare 800 høydemeter og 25 km i går selv om jeg holdt på timesvis. Og jeg ble sliten på en litt annen måte enn jeg pleier. Sykling i glatte forhold og i snø eller på snø- og issvuller krever rolig tråkk over tid for ikke å skli. Musklene blir brukt på en litt annen måte. Og nedover - som jeg gjorde unna litt fort for å teste dekkene - blir man jo litt anspent.

Alltid sykkelvask
Sykkelvask måtte til selv om jeg var sukkertom og litt skjelven da jeg kom hjem. Salt og møkk overalt på en sykkel som var tindrende ren da jeg startet.

Varmt vann i lavtrykkssprøyteflasken, Muc-Off og sykkelspray ble anvendt før sykkelen og jeg kom oss innomhus og spiste middag.